Jeg var flinkere til å skrive blogg da jeg satt begravet i oppgaven til oppetter ørene. Har imidlertid omtrent ikke rørt et tastatur etter at jeg leverte for snart en uke siden. (Jada, veit at det bare var første utkast…) Og kjenner etter å ha brukt nærmere et kvarter på å få knota ned disse tre setningene, at det heller ikke i dag blir det store lange innlegget.
Gir opp for nå. Får komme sterkere tilbake…
Mange hevder at de jobber bedre under press. Spesielt vanlig
tror jeg denne innlærte (i hvert fall i følge meg) tankemåten er her på Blindern.
Lesesalen er et tydelig tegn. I januar er den tom, i mai finner man ikke ledig
plass. Jeg har alltid fnyst og sagt at endelig har man ansvar for egen læring
(noe jeg har venta på i mange år…) og sitter jevnt på lesesalen hele året.
Men kanskje det er noe i det gamle ordtaket å jobbe med
kniven på strupen likevel? Min skrivesperre forsvant i dag da jeg meldte meg
til å levere 1 utkast neste uke! Fantastisk! Så nå sitter jeg her, på en pc-sal
som stadig blir tommere og tommere. En liten pause her for en kaffe, og en
liten pause der for et blogginnlegg, men ellers går det framover igjen!
Men lesesalen kommer jeg nok fortsatt til å være en flittig
bruker av året gjennom på tross av min nye tro på press. Stress tror jeg
fortsatt ikke på (selv om jeg er veldig god (eller kanskje heller dårlig) på
det).
I min venting på at en viss samboer skall bli ferdig med å sjekke nett så vi kan legge oss fant jeg en ØB artikkel fra snart fire år siden.
“Kan bli tre generasjoner ved neste valg”
Angrer nesten på at jeg flytta ut av kommunen. Hadde vært morsomt med tre generasjoner i kommunestyret…
Skriving er fantastisk når det funker, og noe ganske annet når det stopper opp. Nå har det stoppet opp. Ihvertfall når det kommer til bacheloroppgava mi. På den andre siden dreier ganske mange prosent av mine våkne timer seg om å leser til, tenker om eller jobber med den, så kan nesten si at det stort sett har stoppet opp (og det konkluderte jeg jo nettopp med at ikke var så morsomt (eller, langt fra fantastisk ihvertfall)).
Føler meg uproduktiv, og ikke bare i skriveprosessen, men også i de andre fagene. Forelesninga gikk det hard utover i dag da jeg fikk en ny genial (eller kanskje jeg bør la tida få i oppgave å bevise det) ide som jeg helst skulle fått skrevet ned med en gang. Når jeg endelig er ferdig med forelesning og kan løpe oppigjen til dataen, greier jeg fortsatt ikke sette ord på en eneste tanke.
Men det er vel kanskje sånn det skal være..? Kanskje problemet heller er at det har gått alt for bra til nå?
Ingen fisk uten bein, medgang avler motgang, det følger en skygge med alt, det som går opp osv. osv. osv.
Etter snart tre år på Blindern har jeg funnet ut at jeg har en veldig lav terskel for de som (1) snufser og (2) fører lange samtaler på lesesalen. I dag har vært en ille dag for begge deler, og i tilligg er jeg trøtt og sliten (noe som overhode ikke hjelper på tålmodigheten). Litt lyst til å kvele personen ovenfor meg akkurat nå, for eksempel, som sitter på pc-salen (rett under skiltet “Vær så snill, vær litt stille”) og snakker i mobiltelefon.
Bare en halvtime – time til nå, så kan jeg si at jeg har vært flik og dra til hyggelig selskapelighet istedenfor. Men nok frustrering, tilbake til arbeidet (hvis jeg greier å tenke på egen oppgave gjennom all skravlinga da).
Kollokviegruppa i dag dreide seg om mat. Vi sosiologer har nemlig den fordelen at vi kan snakke om nesten hva som helst og begrunne det faglig. I dag var vi innom egen matvaner, matproduksjon, allergier, vemmelse, delikatesser, norske menyer i Spania og om det er verst og spise hund eller katt.
Hovedteorien bak var selvsagt distinksjoner, ulikhet og makt (som i all god sosiologisk teori). Distinksjon handler om hvordan det skapes et skille mellom grupper i handlemåte, smak, stil osv. Dette skapes ofte av den herskende klasse for å skille seg ut som bedre og annerledes enn andre (Ingen referanser i dag er jeg redd, beklager). Bourdieu er selvfølgelig tungt inne her med sine begrep om habitus, kapital og det sosiale rommet. Kort fortalt: Mennesker besitter ulik mengede kapital (knappe ressurser du kan bruke for å fremme egen status, og her har vi tre typer; økonomisk , kulturell og sosial kapital) og dette bestemmer din stilling i det sosiale rommet. Utifra din stilling i det sosiale rommet får du en måte og te deg og snakke på, en spesielle smak osv. Dette inngår i din habitus (jeg begir meg ikke inn på å forklare dette begrepet her nå, da kommer jeg ikke til å rekke jobb). Ergo ulik stilling i sosiale rommet -> ulik habitus -> ulik smak -> distinksjon mellom ulike klasser.
Dette gjenspeiles (for eksempel) i våre matvaner. Overklassen spiser små delikatesser fra store fat, mens arbeiderklassen spiser store porsjoner med bokslapskaus (Beklager Audun, ikke noe vondt mot bokslapskaus, eller vent…).
Vår diskusjon kretset mye rundt spørsmålet om hva som er spiselig og hva som er uspiselig. Mary Douglas vil her nemlig si at hva vi synes er godt og hva vi synes er vondt er kulturelt skapt. Det som vi synes er utenkelig å spise her, er helt normalt et annet sted, eller en delikatesse et tredje.
Hvofor er det verre og spise lammeskulder enn lammelår? Vi skaper også en distanse til hva det er vi egentlig spiser. På melkekartongen er det bilde av en ku, men man ser ingen gris på kotelettene. Men fisken har vi ikke samme behovet for å “skule”, de ligger hele til utstilling i butikken, og vi lærer fra tidlig at fisken ender sine dager i en fiskehandlers disk.
I går lærte jeg på forelesning at blogging tar tid. Siden jeg har så overflod med tid (jeg har også lært at ironi er vanskelig over nett, så påpeker nå at det siste var nettopp ironisk), har jeg bestemt meg for å ta oppigjen bloggingen min.
Sidene er imidlertid nye og gamle sider er borte (men har nok en kopi lagra på dataen min til tider som skal komme).
Jeg skal denne gangen prøve å ha et litt større fokus på et tema, nemlig faget mitt, sosiologien. På den andre siden (diskusjon er alltid et pluss) skriver jeg hovedsaklig for min egen del, for skrivelystens del. Kjenner bare mens jeg skriver dette, samtidig som dørstokkmila var laaang for å starte, at det er deilig å skrive noe annet et akademiske tekster, med deres krav til form og seriøsitet.
Beklager skrivefeil nå og for kommende poster, men kommer ikke til å sende aldre innlegg gjennom korrekturleseren min (morra mi).
Ønsker med dette velkommen til nye kruseduller på blanke ark.
