Laurië Lantar Lassi Súrinen

Hun som vandret med Enter

av Bregalad

Det følgende er en samling tekstfragmenter funnet i et av de glemte rommene i grottene i Helmdjupet. Sannsynligvis er alt dette forfattet av Bronwyn, "Hun som vandret med Enter". Til sammen håper vi dette kan kast litt lys over en liten og glemt del av Rohans historie.

Bronwyn; "Hun som vandret med Enter"

Det er egentlig ganske lite vi vet sikkert om Bronwyn, "Hun som vandret med Enter". Inntil oppdagelsen av de glemte rommene i grottene i Helmsdjupet, var alt vi visste basert på en serie historier, av de fleste ansett som eventyr for barn, og en håndfull sanger, flere av dem rene tøysevers. De fleste var av den oppfatning at "heksen" Bronwyn og de fantastiske historiene om henne, i hovedsak dreide seg om sagn og myter med lite, om i det hele tatt noen, forankring i virkeligheten. Funnene av de glemte kammer for to år siden flyttet med et brak "Hun som vandret med Enter" fra eventyrenes verden og inn i vår egen verden, den vi ofte liker å tenke på som virkelighetens verden.

Det man fant i Helmsdjupet den gangen var, som kjent, fire rom som lenge hadde vært skjult og glemt, skjult både fra naturens hånd men sannsynligvis også av menneskehånd. Inngangen til disse rommene var nitid muret igjen, tillegg til at ett eller flere steinras hadde sperret tilgangen ytterligere. Da steinmassene ble fjernet, åpenbarte det seg fire rom, derav ett som så ut til å ha vært et slags bibliotek. I alle fall inneholdt dette rommet en samling av gamle bøker, skriftruller og til og med leirtavler med innrissede skrifttegn. Disse ulike håndskrevne skriftene var forfattet på minst tre ulike språk, hvorav ett etter hvert viste seg å være en form for entisk; faktisk de første spor av skriftlig entisk som noen gang er funnet.

Dessverre var disse skriftene i en svært dårlig forfatning. Noe av det så ut til å ha vært forsøkt ødelagt, annet var ødelagt av tidens tann og ikke minst av et par større vannlekkasjer i grottene. Som et resultat av dette var bøkene og skriftrullene svært vanskelige å tyde. Det man satt igjen med var i hovedsak en rekke fragmenter av lengre tekster; mye var tapt for alltid, men en del var leselig, og lot seg tyde.

Å sette dette sammen til sammenhengende tekster viste seg å være et vanskelig og tidkrevende arbeid. Etter hvert lyktes man likevel til en viss grad med å oversette og sette sammen en del av det, og da oppdaget man at man sto overfor skrifter sannsynligvis forfattet av Bronwyn, "heksen" kjent fra eventyrene. Hun var altså en virkelig kvinne, en kvinne som til og med kjente skriftens magi. De samlede skriftene så ut til å ha vært en rekke oppskrifter på medisiner og annet knyttet til legegjerning og magi, blant annet basert på nær kjennskap til Entenes og deres liv og virkelighet, i tillegg til en historie om forfatterens liv og gjerning. Selv om mye av dette er uklart og fremmedartet, vil vi her prøve å gi noen smakebiter av denne visdom.

Om Bronwyn mener vi nå å vite at hun ble født i en av bosetningene lengst nord i slettelandet. Da hun var omkring 9 år gammel ble denne bosetningen angrepet av orker på jakt etter hester til Han vi nødig nevner navnet på, og alle unntatt Bronwyn ser ut til å ha blitt drept. Bronwyn selv unnslapp på mirakuløst vis, og streifet deretter i flere dager ensom og fortvilet omkring på slettene. Til slutt forvillet hun seg inn i Fangorn, en skog som også den gang ble sett på med ikke liten skepsis og redsel blant vårt folk. Der kom hun etter hvert i kontakt med Enter, sannsynligvis først med Treskjegg selv. Til tross for Entenes skepsis til mennesker, og alle andre som bruker økser, tok de seg av den ensomme unge piken; de ga henne ly og mat, og lot henne bo hos seg.

I de kommende årene ble Bronwyn boende i Fangorn, hun vandret med Entene og hun lærte der, som muligens det første mennesket noe gang, entenes språk, i alle fall så langt et menneske kan lære dette magiske, kompliserte og ufattelig innholdsrike språket. Av Entene lærte hun dessuten mye om den kraft som bor i naturen, både det vi kaller naturmedisin; læren om legende og drepende planter og urter og hvordan man kan lege menneskers og dyrs sykdommer med disse plantenes hjelp. I tillegg ser det ut til at hun også lærte om det vi kan kalle Entenes "magi", hvordan de påvirket naturens krefter med midler som ligger på siden av den materielle verdens håndgripelige virkelighet. Bronwyn ble på denne måten med sikkerhet det mennesket gjennom alle tider som best har kjent Entene og deres liv og samfunn.

Da hun var omtrent 19 år gammel, forlot hun Entene og vendte av en eller annen grunn tilbake til menneskene. Hun slo seg ned i nærheten av Helmsdjupet, der hun i noen år praktiserte som legekvinne, helbreder og jordmor, samt også som sannsigerske og "trollkvinne"; utøver av magi. Hun ble godt likt, og fikk allerede her et visst ry for sine evner som helbreder. Mange barn, og deres mødre, kunne takke Bronwyn og hennes jordmorkunster for livet.

Etter et par år der la hun ut på vandring, og kom etter noen år til Minas Tirith. Der lærte hun åpenbart skriftkunsten å kjenne, i tillegg til at hun i nærmere to år tjente i Helbredelsens hus. Der lærte hun sannsynligvis det meste om Gondors legekunst. Det er også ting i skriftene som kan tyde på at hun i Minas Tirith møtte Gandalv under ett av hans besøk der, og hadde flere lengre samtaler med ham.

Etter noen år la hun på ny ut på vandring, og kom med tiden til Edoras. Etter noen uheldige omstendigheter der, ble hun beskyldt for hekseri og måtte flykte fra byen for å redde livet. Dette gjorde åpenbart stort inntrykk på henne, skremte henne, og etter dette forsvant hun på mange måter ut av syne. Hun levde i mange år en eremittilværelse i fjellene i nærheten av Helmsdjupet. Selv om hun nå på mange måter isolerte seg fra menneskene, er det klart at hun også i disse årene fikk et stort ry som helbreder, og som magiker. Mennesker fra bosetningene rundt, og så langt borte fra som Edoras, oppsøkte henne for å få hjelp, både med sine sykdommer og andre ting en klok kone som dette kunne hjelpe med. Hennes ry vokste; hun kunne i folkebevisstheten både fly gjennom luften og styre stormen, i tillegg til å snakke med både dyr og planter. Mektig og ukjent trolldom behersket hun, og hun var utvilsomt omgitt av en ikke ubetydelig frykt, i tillegg til stor beundring.

Det er for øvrig ting som kan tyde på at Bronwyn var i Helmsdjupet under slaget mot Sarumans hær, og at hun da utøvde kraftfulle kunster til byens forsvar. Dette er imidlertid fortsatt svært uklart.

Fragment 1; Om å smi virkeligheten

Sannsynligvis utdrag fra en dialog, enten mellom forfatteren og en annen, eller mellom to ukjente personer. Når ordet "trollmann" brukes i teksten er det enten fordi dette var betegnelsen på alle utøvere av yrket, uansett kjønn, eller fordi teksten til tross for sin jeg-form ikke omtaler forfatteren.

"Jeg er en trollmann. Men egentlig er jeg smed. Jeg smir orden ut av kaos. En slags orden. Ikke den eneste Orden, men en orden, en liten orden. Min orden, kanskje? Jeg kjemper ikke mot kaos, slik den som smir jern ikke kjemper mot jernet, jeg kjemper med kaos, jeg former kaos og vrir kaos og går utenom og stuper inn i kaos og knar og slår og bøyer og lokker og lurer kaos, jeg viker unna når jeg må og hamrer det til den form jeg ønsker når jeg kan. Det er det som er trolldom, det er det som er magi.

Og når jeg smir og former kaos, så smir og former jeg også meg selv. Kanskje det er det som er det aller viktigste med magi, magikeren endrer seg selv like mye som hun endrer verden? Hun endrer seg selv når hun endrer verden. Og hun endrer verden når hun endrer seg selv. Kanskje det er den eneste måten å forandre verden på, gjennom å forandre seg selv?

Jeg er smed; kaos-smed, magiker. Jeg endrer verden, og jeg endrer meg selv. Noen trollmenn smir kaos ut av orden. Det er det vi kaller "svart" magi, men den har heller ikke noen farge, ikke egentlig, den er fargeløs, som all magi. Og overgangene mellom det vi kaller hvitt og det vi kaller svart kan være uklare, kan forandre seg, er ikke det samme for alle. Det som er kaos for meg kan være orden for deg. Den orden jeg smir med min magi kan grine mot deg som det komplette, grusomme kaos. Hvitt kan lett bli til svart. Og Orden kan være en like grusom herre som Kaos. Orden kan bety stagnasjon og død, slik kaos kan bety evig og ustyrlig endring. Kanskje kan det av og til være nødvendig å skape kaos? Når orden blir en undertrykkende tyrann, kan kaos da bli en forløser og frigjører? Kan ikke også kaos være hvitt, og Orden svart? Har ikke selv Orker sin orden, er ikke deres tilværelse også preget av en kvelende Orden? Kaos er ikke nødvendigvis det samme som ondskap, og orden er ikke nødvendigvis det gode. Mye ondt er gjort under Ordens vaiende faner og flagg…. Søker ikke også Øyet som aldri hviler en Orden, en Orden Han vi ikke sier navnet til vil bruke til å trellbinde alle frie vesener med?

Tiden er også en mektig smed, av og til smir den svart til hvitt, orden til kaos, av og til blir ulykke til lykke under tidens langsommelige hammerslag, på tidens ustoppelige, evige esse og ambolt. "

Fragment 2; fra en større tekst om praktisk legegjerning:

"Den som skal hjelpe andre må først forstå at hun eller han må ydmyke seg selv, sette seg selv til side. Hjelperen må først sette seg selv under den hun vil hjelpe, for å forstå at å hjelpe er noe helt annet enn å herske. Å hjelpe er å tjene, og man kan ikke hjelpe så lenge man bærer hovmodet i sitt hjerte. Det å hjelpe og rettlede er ikke å herske, og den gode rådgiver og hjelper må derfor ikke være den mest herskesyke, men den mest tålmodige. Hastighet er aldri et gode, og når man skal hjelpe, lege og rettlede er det bare til skade. Den hastige vil aldri kunne hjelpe andre, og derfor heller ikke seg selv.

For virkelig å kunne hjelpe og rettlede en annen må man forstå men enn ham, men først og fremst må man forstå hva man selv ikke forstår, og man må forstå det den man skal hjelpe forstår."

Fragment 3; fra noe som ser ut til å ha vært en skildring av egen ungdom

"Mørke.... Kjenner lukten av tørt gress mot nesen, kjenner det mot ansiktet. Presser meg mot bakken, prøver å bli enda mer usynlig i natten. Der borte ser jeg ilden, flammene mot den mørke himmelen, hører hester vrinske, redde for ilden slik dyr er, hører mennesker skrike. Synes av og til jeg hører stemmer jeg kjenner, skrike i smerte og redsel. Hører grove stemmer, orkers brøl, rop, ordrer... Jeg kryper gjennom gresset. Gråter. Jeg er redd, jeg vil bort, jeg vil ikke høre orkene, vil ikke se flammene, jeg vil ikke dø. Mor og far er døde, jeg vet det, jeg så det, orkene drepte dem, de er heldige, vi vet alle hva orker gjør med dem de tar til fanger. Bedre å være død. Men jeg vil ikke dø, vil leve, vil bort. Natten er min venn. Mørket skjuler meg. Kryper gjennom gresset, kjenner stive strå rispe meg i ansiktet, vet at smerten betyr at jeg lever. At jeg er fri. Støyen fra bosetningen blir svakere bak meg.. En hest løper mot vest noen hundre meter til høyre for meg. En hest med rytter? Kanskje? Kanskje en som unnslapp. Eller kanskje bare en hest. Tror det, tror ingen andre unnslapp, bare jeg, jeg er alene nå. Men jeg er i live. Livet er alt."

Fragment 4; Et eventyr

"En vismann gikk en dag en tur i skogen. Han gikk dypt i egne tanker og grunnet over virkeligheten og skogens språk. Plutselig ble han angrepet av en flokk rasende ulver. Selv om han visste at livet er flyktig og kroppen skrøpelig, og at også ulver trenger mat, hadde vismannen ingen trang til å forlate denne verden ennå, ikke på en dag med så vakkert vær, så han la på sprang for å redde livet. Ulvene halset etter ham på stien, de tok gradvis innpå den løpende mannen. Plutselig kom han til et stup. Hundre meter nedenfor seg så han bare skarpe steiner, og han visste at han ville bli drept mot dem hvis han falt. Og bergveggen var for bratt til å klatre ned. Ulvene stormet mot ham, sultne på kjøtt.

Da med ett så han en liten busk som klamret seg fast til begrveggen, en meter nede i stupet. Langsomt lot han seg gli ned dit, og ble hengende etter hendene i den lille busken. Over seg så han de siklende ulvekjeftene, men de kunne ikke nå ham der han hang. Under seg visste han at steinene fortsatt ventet på å knuse ham hvis han falt.

Så kjente han at den vesle buskens røtter begynte å løsne fra den lille sprekken i berget der de hadde vokst. Ulvene siklet mot ham der oppe, han kunne kjenne varmen fra dem og duften av villdyr, under seg kjente han de skarpe steinene gripe og dra i ham, trekke ham mot seg. Røttene løsnet enda litt mer.

Da så han at det vokste små markjordbær ved siden av busken, i den lille flekken med jord i bergveggen. Han strakte forsiktig ut en hånd og tok et av dem. Og det var det beste jordbær han noen gang hadde smakt..."

Fragment 5; kanskje om Tom Bombadil

"Jeg vet ikke hvem han er, eller hva han er. Tror ikke en gang Treskjegg vet hva han er. Selv ikke Mithrandir, som jeg tror er av en annen verden enn denne, kunne si meg hvem han er. Kanskje han er selve naturen, tiden og evigheten som har tatt form? Kanskje han er naturens eget skaperverk, kanskje han har blitt til fordi alt det vakre som finnes i seg selv bærer på en kraft som er så stor at den til slutt sprenger seg fram og tar form? Når mange nok vårer har jaget vinteren på flukt, når mange nok fugler har sunget i trærne og lagt sine egg i redene, når vinden mange nok ganger har sust gjennom greinene og spilt sin musikk der, når mange nok regndråper har gitt næring til gresset, når elvevannet har slipt mange nok steiner runde og glatte og gjort dem gode å stryke mot kinnet, når mange nok blomster har gjort bakkene gyldne med sitt gull, når mange nok stormer har revet veldige eiketrær opp med rot, når mange nok fjellkjeder har vokst opp og blitt slitt ned til grus, årtusen etter årtusen, så MÅ kanskje dette ta form av noe eller noen, kanskje av ham?

Eller kanskje han er noe helt annet, noe jeg aldri kan begynne å forstå? Kanskje DET er hele hans hensikt? Han ER...."

Fragment 6; Raseri

"Raseriet er din farligste fiende. Raseriet gjør deg dum. Raseriet gjør deg svak og klossete. Raseriet blottlegger alle dine svake punkter for dine fiender. Raseriet får fram orken som bor i deg og gjør deg lik ham; den stupide, tanketomme, brutale og ville, ubehjelpelig i sitt sinne, farlig men dum. Raseriet gjør deg til offer, ustødig og usikker og blind. Raseriet slipper Mørket inn i deg, legger deg åpen for Øyet. Raseriet fanger deg.

Raseriet er et sylskarpt langsverd. Raseriet gir deg styrke du ikke visste at du eide. Raseriet kan knuse fjell og stoppe lynet og skille havets bølger, og slå dine fiender med redsel. Raseriet kan være et skrekkelig våpen mot Mørket. Raseriet må kontrolleres. Men for å være et skrapt sverd må raseriet være vilt og utemmet og uten grenser. Et kontrollert og temmet raseri er et sløvt sverd i en usikker hånd; en tyngde mer enn et våpen. Raseriet må være vilt og utemmet og kontrollert og dressert på samme tid. Raseriet må ikke være din herre, men lystre ditt minste vink, samtidig som det må få lov til å være større enn deg, sterkere enn deg. Og viktigst av alt; raseriet må aldri være hastig. Hastighet gjør deg dum og gjør raseriet svakt. Raseriet må være veloverveid og bygge på lange og langsomme tanker. Raseriet må være bygd opp over lang tid, som en solid mur, tanke på tanke, vurdering på vurdering, sannhet på sannhet, sinne på sinne, til det har blitt en skrekkens mur, et grunnfjell ingen ting kan rokke, ingen ting kan stoppe, et ras, en flodbølge av berg som både er den ustoppelig naturkraft og den nitid innsiktede og derfor så dødelige pilen skutt fra en enorm bue. Da, når det er nøye overveid og langsommelig innsiktet, blir raseriet dødelig for dine fiender og ikke for deg.

Raseriet må aldri få lov til å bryte ut og ta kontrollen, må aldri være spontant og utenfor din kontroll. Raseriet må alltid være veloverveid. Og rasende. Samtidig. Raseriet må være det kontrollerte ukontrollerbare. Som Entenes raseri, når de endelig lar det slippe fri, når de endelig lar de ustoppelige naturkreftene i seg syde og koke og velte fram. Aldri hastig. Alltid forferdelig, for deres fiender. Ukontrollert men veloverveid, som en veldig rambukk som er satt i bevegelse; målrettet og kontrollert, men utenfor enhver kontroll."

Fragment 7; Skogen

"Verden er en skog, slik skogen er en verden, slik hvert tre er en verden. Hvert tre er et bilde av skogen det er en del av. Skal en forstå verden må en forstå skogen, og skal en forstå skogen må en forstå treet. Men for å forstå, må man først lære. Man må lære skogens språk, trærnes språk. Det kan ta lang tid å lære trærnes språk. Det skal ta lang tid, for trærnes språk er ikke hastig, er ikke noe man kan eller skal lære raskt. Hvis man lærer det raskt, lærer man det feil, og det er verre enn ikke å lære det i det hele tatt. Men når man først mestrer trærnes språk, når man kan snakke med trærne, med skogen, da har man lagt grunnlaget for å lære og forstå. For å forstå skogen, og derfor hele verden. Det tar tid. Det skal ta tid. Hvis det skjer fort, forstår man egentlig ikke det man tror man har lært å forstå. Skogen har god tid, skogens visdom tar lang tid."

Fragment 8; Ioreth

"Ioreth er en merkelig kvinne, så motsetningsfylt. Hun er av gammel ætt og fin familie, og kunne vært en rik og mektig kvinne. I stedet valgte hun en helt annen vei, et liv i nøkternhet, nesten fattigdom. Hennes hjem er en enkel seng i Helbredelsens hus og hun eier knapt mer enn de klærne hun bærer. Hun kan virke naiv, nesten dum, i sin ustoppelige taleflom, men samtidig er hennes kunnskaper om menneskekroppen og alle de sykdommer og skader som kan ramme den og hvordan den kan leges, enorm! Ja, større enn selv forstanderens kunnskaper om det samme. Hun kan virke overfladisk og lettvint, men samtidig er hun den i verden, bortsett fra Treskjegg, som jeg har lært mest av. Alt det hun kunne om legende urter og planter og hvordan men koker sterke eliksirer, og om de kraftigste legende trylleformularer, det lærte hun meg.

Men viktigst av alt lærte hun meg den sterkeste magi som finnes; skriften, som gjør det mulig å fange tanker, takket være henne kan jeg nå fange mine egne tanker i skrift, og lese andres tanker. Å, hvilken mektig magi! Og i motsetning til mange i Minas Tirith var hun også en god lytter, og interessert i å lære, selv av utlendinger. I timer satt hun hos meg og spurte meg ut, hun ville vite ALT jeg visste om Entene og deres liv, og særlig om deres legekunster. Hver plante og urt i Fangorn ville hun at jeg skulle fortelle henne om, og ofte så jeg henne ved soloppgang, på jakt etter de samme plantene som hun skulle prøve ut. Hun var en stor kvinne.....

Fragment 9; Minas Tirith

"Minas Tirith er en kald by. Menneskene som bor der er vennlige, og høflige, men likevel føler de seg på mange måter hevet over alle andre. De er ikke varme. Byen er full av stein, og som byen er menneskene, der er vakre og sterke, men samtidig harde, og kalde.

Minas Tirith er på en måte alt for gammel, byen har sett alt for mange år gli forbi sine murer, og årene har slitt på byen, på murene. Byen er trett, sliten av å stå der som en evig bastion mot ondskapen i øst, den har på en måte blikket rettet mot sin egen fortid. Byen er som hevet over livet, og derfor litt død. Minas Tirith er ren, og kald, uten det uryddige liv som ellers kan leve i store byer, det skitne livet som gjør dem levende.

Jeg har besøkt Osgiliath, og det er en by full av liv, den er skitten og bråkete og lukter sterkt, den er full av handelsmenn og tyver og smeder og skomakere og unger og gamle koner som krangler og ferjemenn og soldater på permisjon og klovner og gjøglere og horer og spåmenn og tømmermenn og løse hunder og hestemøkk, alt det en levende by er full av. Minas Tirith er ikke slik. Minas Tirith er velordnet og skikkelig, død, nesten litt skremmende. Minas Tirith er alt for overbevist om sin egen fortreffelighet. Dessuten kan jeg ikke leve lenge i en by uten trær, uten grønt gress. Jeg lengter bort..."

Fragment 10; Heks

De sa jeg var en heks, tåpene i Edoras... Jeg vet ikke hva det ordet betyr. Hvis det betyr at jeg bruker naturens krefter til å lege de syke, så er jeg en heks. Hvis det betyr at jeg bruker de skjulte elvene av kraft som renner i naturen til å påvirke, verne og lege, så er jeg en heks. Men jeg er ikke mørkets tjener, slik de sa, de uvitende i Edoras. Ingen som har lært av Fangorn kan tjene mørket. Men det ville de ikke forstå, de hatefulle i Edoras. For dem er selv Fangorn en mørkets kraft. Tror de var redde. Redde fordi en kvinne kunne gjøre det jeg kan. Redde for det de ikke kjente. De ville brenne meg på bålet... Drepe.

Det er lett å få mennesker, gode og snille og rett-tenkende mennesker, til å ville drepe andre mennesker, til å ville drepe sine naboer. Først sier man bare at "de" ikke er som "oss", at de er annerledes enn oss, selv om de ser like ut, de er ikke egentlig mennesker. De er litt mindre enn mennesker; dyr. Så sier man at "de" er farlige, for "oss", at "de" legger planer mot "oss", at "de" vil skade "oss". At de er skadedyr. At "vi" må utrydde "dem" før de utrydder "oss". Deretter er alt lett. De som før var mennesker, naboer, venner, er nå blitt noe som kan drepes. Som må drepes, før det er for sent. Deretter handler alt om spyd og bål og blod.

Jeg flyktet. Tilbake til villmarken. Der vi alle er "dyr".

av Bregalad