Til min kjære søster Pernille

Jeg sender deg dette brevet for å fortelle deg om visse, i noens øyne uheldige, hendelser, men for min del ser jeg nå på det med stor glede og humor. Jeg vil også ha den glede av å invitere deg til mitt bryllup, noe jeg vil komme tilbake til senere i brevet. Først til de nevnte begivenheter.
Jeg vet ikke hvor mye du vet om Enkefrue Ivana Orotoria Løvenquists, hennes mer eller mindre tregiske bortgang, hennes selskap før dette og ikke minst hva som ble foredrevet på dette selskap.
Jeg hadde på dette tidspunkt vært gift med Augustin i 10 år, og hadde blitt 26. Jeg føler ingen trang til å utdype hvorledes vært ekteskap hadde vært disse årene, men kan vel si at dine spådommer var riktig. Jeg fordrev tiden med baking og enkelte ”venner” av meg som jeg selvfølgelig ikke fortelte Augustin om. Du synes kanskje dette er uhederlig oppførsel, men jeg synes du burde se på min situasjon, alltid alene hjemme i det gedigne slottet, før du idømmer meg alt for stor straff. I starten passet jeg nøye på at det aldri ble noen barn etter disse små møtene. Jeg ville ikke at Augustin skulle få mistanke til at barnet ikke var hans den dagen jeg ble gravid. Men årene gikk, og Augustin ga meg ingen barn. Jeg begynte også å bli mer løsslupen på sikkerhetsformlene før jeg fikk besøk av mine gjester som overhode ikke var velkommen av husets herre. Og rett før enkefruens selskap, eller riktigere sagt hennes bursdag og minnestund for hennes avdøde mann, fant jeg ut at jeg var gravid. Jeg regnet fort på det og fant ut at det var to muligheter til hvem faren var: 1. en mer eller mindre ubetydelig trollmann som bodde i landsbyen ikke så langt fra herskapshuset vårt. 2. Augustin selv. Da vi ankom enkefruen hadde jeg ennå ikke fått tid til å fortelle Augustin den.. ...ja hva skal jeg si? Gledelige nyheten? Jeg håpet i hvert fall det ville bli det.
Høytidlige selskapet med fullblodsfamilier og småprat har aldri vært min favoritt. Egentlig synes jeg det er rett ut kjedelig. Jeg vet at du sikkert sitter deg å godter deg, og tenker ”hva var det jeg sa”, men jeg innrømmer at jeg har gjort flere dårlige valg.
Men tilbake til selskapet. Jeg hadde ingen forhåpninger om at dette kom til å bli noe mer interessant eller morsommere enn noen av de andre selskapene jeg pleide å bli dratt med på, og oppfatte vel heller fort at det kom til å bli langt verre. De første jeg støter på i døren er Aurora Ask og Søren Fix, fortsatt sammen virket det som. De var der som svartspanere for å passe på enkefruens sikkerhet eller noe lignende forsto jeg det som. Men de var langt fra de verste personene der. Den neste jeg fikk øye på var Igraine Malifon. Du husker kanskje vi hadde en krangel en gang i syvende klasse på Galtvort, og etter det har vi ikke vekslet et ord. Grunnen til krangelen er jeg ikke sikker på, men jeg har ikke savnet henne større på disse 9 årene.
Agustin forsvant inn på et rom sammen med enkefruen med en gang vi kom inn døren og jeg blir sittende igjen alene. Jeg snakket så vidt til de som snakket til meg, men følte ikke noe behov for å starte noen samtale selv. Agustin kom og forsvant igjen som han alltid gjorde, men så ble maten servert og det satte en stopper for all løping.
Samtalen rundt bordet gled ikke like lett, og stort sett var det en enetale fra enkefruen. Også her følte jeg ingen trang til å bidra noe mer en det som var absolutt nødvendig. Igjen, og igjen, og igjen kom temaet inn på barn. De aller fleste var skjønt enige om at barn utenfor ekteskap ikke var passlig, men når vi kom inn på at et ekteskap uten barn kanskje var minst like ille ble Augustin svært så utilpass. Jeg bestemte meg for at jeg snart måtte fortelle ham om at jeg var gravid, og ble mer og mer sikker på at han kom til å ta det som en gledelig nyhet. Jeg husker at jeg reiste meg fra bordet en gang under middagen i den hensikt og fortelle han det, men tror jeg fikk kalde føtter og ikke turte allikevel. Men hva var det som skulle holde meg tilbake? Jeg husker ikke.
Resten av middagen fortsatte som den hadde gjort, og det ble en større og større splittelse rundt bordet etter hvert som syndspunkter på fullblodsfamilier, gomper, ekteskap og lignende kom opp. De som så ut til å like dette minst var et Styx par som var der, ikke vet jeg grunnen til dette, men... Og Nihil Puro som var enkefruens lege. Jeg hadde hørt et ryktet om at denne Puro og enkefruen skulle ha hatt, eller rettere sagt fortsatt hadde på det tidspunktet, et... ...skal vi si: ”et noe nærere forhold enn lege og pasient”?
Jeg holdt fremdels så lav profil som mulig. På et tidspunkt under middagen, jeg tror det var mellom hovedretten og desserten, trakk Augustin meg med inn på enkefruenes soverom, og vi hadde en hyggelig samtale om min nye pelskåpe. Etterpå syntes jeg ikke dette hadde vært noe merkelig, men i ettertid har jeg stusset mye over dette. For det første, jeg hadde ikke fått noen ny pelskåpe den siste tiden, jeg fikk praktisk talt ingenting lenger. Og for det andre var det en sjeldenhet i seg selv at jeg og Augustin hadde noe sånn som en hyggelig samtale. Og den dag i dag er jeg sikker i min sak på at jeg ble lagt under en eller annen formel på dette tidspunktet. Grunnen som fikk meg til å innse dette kommer jeg tilbake til senere i brevet.
Etter at vi var vel forsynte, forsvant Augustin igjen, og jeg ble igjen atter sittende alene. Jeg vekslet forresten et par ord med Tom Venster, en australsk foretningsmann som enkefruen hadde tatt seg av etter at han hadde blitt ranet i Diagonallmenningen, etter hva jeg forsto.
Augustin kom så feiende inn i rommet og ba både meg og herr Venster bli med ham. Jeg følte med en gang at noe var galt. Da vi var vel inne på et lukket rom sammen med enkefruen selv, og hennes tjenestepike Ming, krevde han skilsmisse. Han sa at jeg var en skam for navnet Elatus, og grunnet dette blant annet i at jeg ikke hadde født han noen barn. Jeg hadde lyst til å skrike ut om barnet jeg ventet, men av en eller annen grunn fikk jeg det ikke til. Jeg skrev mer eller mindre rolig under på papiret og la til at jeg aldri hadde ønsket dette ekteskapet i det hele tatt. Da dette var over så jeg ikke lenger noen grunn til å bli på selskapet og forlot huset.

Det som videre skjedde på enkefruens selskap vet jeg bare ut i fra hva jeg har hørt fra andre. Agustin Elatus hadde kort tid etter min avreise blitt forlovet med Igraine Malifon. Igraines grunnlag til denne forlovelsen var vist ene og alene penger. Det hun ikke viste, noe egentlig ikke jeg heller viste på det tidspunktet, var at den godeste Elatus var ruinert. Hans eneste mulighet var å få noe av den store arven til enkefruen. Dette fikk han da ikke til ettersom det ble noe feil med hennes testamentet, noe som førte til at alt hva hun eide gikk til ene eller annen organisasjon, tror jeg det var, som hun hadde vært medlem av. Hvis du sitter å lurer på hva som skjedde med enkefruen selv, døde hun av sykdom en gang under selskapet.

Jeg skal ikke plage deg med detaljer om hva jeg gjorde etter å ha forlatt enkefruens leilighet. Jeg hadde ingenting, og hadde det ikke vært for uventet hjelp fra en av mine gamle lærere tror jeg ikke jeg ville greid meg veldig bra. Hun hjalp meg også komme inn på videre studier, og jeg er nå snart ferdig med å studere. Og, du som sa at jeg aldri kom til å bli dommer! Så kommer jeg til delen du kanskje kommer til å bli mest overasket over. Under mine studier møtte jeg igjen en gamle kjenning fra tiden på Galtvort, Agnethe McMerk. Jeg var sjokkert over meg selv etter hvert som vi kom nærmere hverandre og til slutt bestemte oss for å dele resten av livene være sammen. Hadde noen nevnt noe om dette bare noen måneder tidligere hadde jeg ledd dem opp i ansiktet, men nå føles det som det riktige.
Syv måneder etter skilsmissen med Agustin fødte jeg en sønn. Jeg vet ennå ikke hvem faren er, men jeg tror personlig at det faktisk er Augustin sitt, og derfor ga jeg ham navnet Georg. Jeg skrev til ham om Georg. Men svaret jeg fikk overasket meg. Han skrev at han hadde vist om barnet helt siden enkefrues selskap og ikke hadde noe mer lyst til å vite av det nå som det han gjorde da. Jeg kunne ikke huske at jeg hadde fortalt han noe om at jeg var gravid, men viste også at ingen andre viste noe om barnet, så han må ha fått vite det av meg. Mine tanker vente med en gang mot at minne om at jeg fortalte han det var blitt slettet. Dette kunne også gi svar på de utydelige og rare minnene fra selskapet. Jeg har ikke hørt noe fra Augustin Elatus etter dette.

Mitt og Agnethes bryllup skal avholdes nå til sommeren, nærmere bestemt 24. juli, hvor kommer jeg tilbake til hvis du ønsker å komme.
Jeg har bestemt meg for å ta Agnethes etternavn sånn at det blir vanskeligere for våre foreldre eller andre som ønsker å finne meg å gjøre nettopp dette.
Jeg håper virkelig at du vil komme. Georg har også lyst til å se tanten sin.

Med vennlig hilsen fra din søster
Emilie