Dagbok av Georgette Reno.

Lørdag:

Vårt første stopp i jakten på Han – hvis – navn – må – være – unevnt ble på det kjente vertshuset De tre sopelimer. Jeg fikk en skikkelig hodepine av imiveringen.
Med en gang vi kom ned i stuen begynte Couquette å flørte med en mystisk fremmed i baren, men så oppdaget hun at Luther Lyn også var på vertshuset og hun bestemte seg for å forføre han. Hvis jeg var henne ville jeg holde en lavere profil, jeg håper virkelig at hun husker den offisielle grunnen til at vi er her og ikke buser ut med sannheten, hvemsomhelst kan være en dødseter. Jeg tok en drink med Jean Jaques og Pierre. Pierre ja… jeg får han ikke ut av tankene… selv ikke nå som jeg burde tenke på andre ting. Etter drinken gikk jeg for å se hvordan det ikke med Couquette og jeg oppdaget noe merkelig, hun kom ned fra Hr. Lyns rom og jeg tror hun må ha blitt forhekset. Hun husket ingen ting bortsett fra att hun skulle holde seg unna hr. Lyn resten av dagen. Jeg diskuterte saken med Jean Jaques og vi kom fram til att det må ha vert livvakten til hr. Lyn som sto bak… kan han være en dødseter? Vi skal holde øye med han. Mens jeg og Jean Jaques diskuterte dette ble Couquette slått ned av den mystiske fremmede vi møtte i baren. Han sier att han slo henne ned fordi hun hadde lurt han til å betale vinen hennes. Vi går ned i håp om att det snart er middag, jeg og Couquette er skjønt enige om at den engelske maten ikke kommer i nærheten av den franske.

Vell nede i stuen får vi en sjokkerende nyhet: en av de engelske svartspanerne er blitt drept. Dette bekrefter to ting 1: de engelske svartspanerne er like udugelig som vi trodde og 2: det er dødsetere på vertshuset.
Ca en time senere blir maten servert. Dagens middag besto av grøt, jeg følte meg allerede dårlig så jeg spiste ikke så mye. Etter middagen sa Jean Jaques at han følte seg dårlig så han går til sengs. Jeg setter meg sammen med Pierre ved boret til de rike. Litt senere ser jeg att Couquette sitter med ikke mindre en fem men rund seg, det er klart at hun bruker lamia magien sin på dem. Jeg begynner å bli veldig lei av å være barnevakt for henne, så jeg går for å be Jean Jaques ta seg av henne. Etter at dette problemet er ute av verden snakker jeg litt med Jean Jaques vi er begge enige at det var en feil å ta men Couquette og vi frykter for att hvis vi ikke snart får sent henne hjem kommer hun til å dø. En fremmed man ber om å få snakke med meg, han forteller att det er en varulv på vertshuset, og siden de tror at vi har greie på fabeldyr, spør han om vi har en ingrediens til en eliksir. Jeg forteller at jeg ikke har det, men jeg går med på å spørre de andre. Som jeg allerede viste hadde ingen av oss ingrediensen, både Pierre og Couquette virke urolige over nyheten om en varulv på vertshuset. Det begynner å bli sent så vi går til ro for natten. Jeg kjøpt ny tryllestav før vi dro så jeg er forsiktig med den og legger den i en boks jeg har med. Dette viser seg å være en feil. Litt senere slår varulven til…

Hvis jeg bare ikke hadde lagt tryllestaven i boksen kunne jeg kanskje gjort noe, nå sitter vi i stua, Pierre, Couquette og jeg den grusomme og uvirkelige sannheten slår innover oss. Jean Jaques er død! Pierre går vile løst frem og tilbake på gulvet mens Couquette og jeg sitter og gråter i en sofa. Jeg skulle ønske varulven hadde drept meg istedenfor Jean Jaques, Couquette ønsker at den hadde drept henne. Alle tre bebreider seg selv for det som skjedde. Men det er ikke noen vits i å sitte her lenger så vi går opp for å sove.

Søndag:

Jeg våknet tidlig og gikk ned i stua. Vi må diskutere hva vi skal gjøre, en side av meg har lyst til å dra hjem, men jeg vet at Jean Jaques ville bedt oss om å fortsette. Couquette burde bli sent hjem, jeg frykte mer og mer for hennes liv. Jeg har også begynt å frykte for Pierres liv… hvis de gale personene finner ut hvorfor vi er her er vi alle i alvorlig fare. Jeg spiste frokost ved boret til de rike, det viste seg at hr. Ambros fikk en liten ufarlig skramme av varulven og det er vist alt han tenkte på. Han fikk også store problemer da det viste seg at vi måtte smøre på brødskivene selv! jeg begynte neste å le når Rosmerta spurte om hun skulle knytte skolissene hans også. Litt senere ble han forgiftet med bablebrygg og det ente med at han tok en bit av sin egen tallerken. Men innimellom dette kom han med en kommentar som er verdt å tenke på. Han sa at varulven hadde oppført seg rart, att det nesten virket som den viste hvem den skulle drepe. Jeg er jo ingen ekspert på fabeldyr, men jo mer jeg tenker på varulvangrepet jo rarere virker det. Først så klorer varulven hr. Ambros, så lukter den på Pierre før den Dreper Jean Jaques. Jean Jaques sov innerst på sovesalen. En vanelig varulv ville tatt den første og beste den fant. I løpet av denne tiden ble det også klart at en av pikene som jobbet på vertshuset var blitt drept i løpet av natten. Og jeg observerte at hr. Lyn sa opp livvakten sin.

Couquette kom ned så jeg måtte ta meg av henne, men tross i mine mange forsøk nektet hun å spise. Noen nevnte att det var en kattapard i kjelleren så vi gikk ned dit for å hilse på den. Det viste seg at det bare var en halv kattapard, den var i hvert fall ikke hel.
Da vi kom opp igjen satte vi oss ved de rikes bord og Couquette begynte å drikke tett. Vi moret oss en liten stund med allsmaksbønner men hun begynte etter hvert å bli litt vell høyrøstet, da jeg ba henne roe seg, ba henne om å vise respekt for broren, overhørte hun meg totalt. Litt senere kom Lavendel Styx og ba om å få prate med henne. Litt senere gikk Couquette mot sovesalen, mens Lavendel snakket fortrolig med fru Ambros. Litt senere ble det et oppstyr på sovesalen og jeg fryktet det verste, de sa att noen var død, men de ville ikke si hvem jeg sloss meg opp trappen og det ble kart at den døde var Couquette… jeg ba svartspaneren som var på vakt om å slippe meg inn. Jeg sa at det var mi beste venninne som var død og til slutt, etter et meget sigene nikk fra Edda Styx, slapp jeg inn. Pierre satt ved siden av henne. Jeg satte meg ned på gulvet, det ble klart att hun hadde fått den levende døds brygg men det var feilbrygget så hun døde av det. Jeg følte meg dårlig så jeg gikk inn på toalettet. Da jeg kom ut igjen hadde de fjernet liket. Jeg prøvde å snakke med Pierre, prøvde å få avklart om vi skulle fortsette eller ikke, men han sa bare at han ikke viste. En fryktelig tanke slo meg kunne det være Pierre som drepte Couquette. Den eneste jeg har sett han snakke men er den mystiske fremmede som slo ned Couquette i går. Jeg satte meg ned og skrev en artikkel om Drapene. Enda en av de engelske svartspanerne er også funnet død.
De neste timene tilbrakte jeg med hr. og fru Wiltersen, fru Wiltersens bror Fabian, tjenestepiken Serva og en Gomp. Vi snakk om mye rart og vi spilte kort. Pierre ser alderig i min retting og vi har ikke snakket siden Couquette døde. Det føles som jeg har mistet de tre beste vennene mine. En italiener som jeg vekslet noen ord med i går kom å spurte om jeg hadde fått jobbet noe mer med artikkelen jeg begynte på i går. Jeg fortalte at jeg hadde skrevet en artikkel og att det eneste som gjensto var å sende den til en avis. Han virket oppsatt på å hjelpe og han lurte på om jeg ville ta en drink med han. Etter at vi hadde drukket og snakket litt unnskyldte han seg og sa att han måtte gå. Jeg følte meg dårlig så jeg gikk opp for å slappe av litt. Jeg husker at jeg vekslet noen få ord med Pierre før jeg sovnet… det neste jeg huske er at jeg våknet med en rar smak i munnen. Flere folk sto rundt og så bekymret på meg, til min store skuffelse, var ikke Pierre en av dem. Det ble klart et jeg hadde fått i meg den samme eliksiren som drepte Couquette: den levende døds drikk, men i mitt tilfelle var den brygget riktig så jeg overlevde. Jeg fikk beskjed om å holde meg i rom med mange mennesker før jeg ble fulgt ned i stuen. Her satte jeg meg i en stol uten for svartspaner rommet like etter kom Pierre ut. Han virket oppriktig glad for å se at jeg var i live. En fremmed mann sa at jeg ikke burde sitte rett utenfor det rommet når den neste som skulle inn til avhør kom, den som skulle inn til avhør var Italieneren som hadde forgiftet meg. Så jeg satte meg i en krok sammen med Wiltersenene.

Litt senere satt jeg igjen utenfor svartspaner rommet sammen med spåkonen da hr. lyns livvakt kom og spurte om jeg ville være men i kjelleren for å hilse på kattaparden. Hvor dum tror han jeg er, bli med en fremmed ned i kjelleren etter alt som har skjedd med følge mitt i det siste. Jeg tror ikke det. Jeg husker vagt at en gang mellom Couquettes mord og min forgiftning ble hr. lyn slått ned og livvakten var den eneste i rommet. Det virket som han har satt hr. Lyn under befalio. Jeg husker også att de arresterte den mystiske fremmede mannen, men at han slapp ut igjen. Resten av kvelden tilbrakte jeg sammen med fru Wiltersen. Jeg følte att jeg kunne stole på henne så jeg fortalte henne grunnen til at vi er i England. I løpet av kvelden ble en kvinne som nettopp hadde komet til vertshuset også drept, etter en rangel med de rike snobbene. Nå er vi oppe i 7 mord. Vi hadde mye moro med å se på att spøkelset av den drepte kvinnen plaget de rike snobbene. Vi hadde også mye gøy med å gjøre narr av dem. Jeg likte spesielt godt planen om att alle skulle velge seg ett offer blant dem og så bruke forstummio formelen. Men av frykt for våre liv satte vi alderig planen ut i livet. I løpet av dagen og kvelden utførte svartspanerne avhør av alle gjestene. Jeg ventet og ventet men jeg ble alderig kald inn. Du skulle tro at med alt som har hendt med meg å mitt følge att de ville snakke med meg men… Italieneren som forgiftet meg ble også løslatt og jeg følte meg ikke trygg.

Sent på kvelden ble jeg trøtt og gikk til sengs, men jeg fikk ikke sove. Jeg hadde en rar følelse av att noe kom til å skje. Jeg gikk ned igjen i stuen. En liten stund senere fikk vi beskjed om å samles i stuen og så plutselig ropte noen imobilus omnis og selveste Han – du – vet kom inn i rommet sammen med 3 eller 4 dødsetere. Han gikk rundt mens han hveste navnet Rakel Puro. Han fant henne tok noe fra halsen hennes og drepte henne så gikk han. Men en av dødseterne ble stående. Da formelen slapp taket viste det seg att dødseteren var ingen annen en gompen. Jeg ble med på og gjennomsøke huset, så løp jeg til Pierre for å få han med på å lete etter spor rundt huset, men han kom ikke. Jeg fant ingen spor og måtte skuffet returnere til huset. Jeg tok meg selv i å tenke at jeg skulle ønske Pierre var død i Jean Jaques sted, han ville ha gjort noe, ikke bare stått der. I alle forviklingene hadde Molly Wiltersen godt inn i fødsel. Det ble også klart at hr. Lyns livvakt hadde stukket av i alt oppstyret. Jeg gikk opp for å gjøre ett nytt forsøk på å få sove, litt senere kom Molly opp og viste stolt fram sin lille sønn. Der jeg lå i sengen tok jeg en beslutning. Jeg skulle fullføre oppdrage vårt elle dø i forsøket, jeg tviler på at Pierre blir med meg. Akkurat i det jeg var i ferd med å gli inn i søvnen kom det høye rop nedenifra. ”Kom ned hit nå ellers så slår jeg inn skallene på dere.” En ny svartspaner var ankommet. Han tok kontroll over situasjonen og etter en liten, men undreholdene tale fikk vi endelig lov ti å gå til sengs.

Mandag:

I løpet av dagen bestemte jeg meg for å dra så fort det ble åpner for å dra igjen. Jeg skulle sende fire brev før jeg dro. Ett til det franske magidepartementet hvor jeg klaget over forholdene i England, ett til en stor fransk avis hvor jeg beskrev helgens hendelser og ildnet det franske folk til kamp. Ett til min familie hvor jeg forklarte at jeg sannsynelig vis alderig kom hjem igjen. Og ett til Pierre hvor jeg skulle avsløre mine følelser for han. Etter att alle hadde stått opp skulle de ha en dulle klubb, det minnet meg om forsvarsgruppen på Beauxbaton og alle mine dueller med det 3 andre. Pierre ble oppfordret til en duell mot en ung dame, men han klarte ikke å forbanne henne. Jeg reiste meg og sa at jeg kunne duellere mot han. Jeg vant to av tre dueller. Det føltes oversakende godt å slå han, men det var jo vanligvis han som vant på Beauxbaton så det forklarer jo den følelsen. I løpet av dagen ble flere kaldt inn til avhør. Plutselig fikk vi alle beskjed om å samles i stuen og svartspanerne sa at hr. Ambros og hr. Malfang var arrestert under misstanke om å vøre dødsetere. Folk begynte å slenge formeler over alt og flerre folk reiste seg opp og løp noen ropte mordforbannelsen, men jeg så ikke hvem som døde. Jeg reiste meg for å løpe etter de flyktende dødseterene… og så sluttet laiven.