Camillas dagbok

2. september 1957

Kjære dagbok

Jeg vet ikke om jeg skal hyle eller gråte stille, inne i meg. Det er aldeles forferdelig, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Etter at jeg kastet opp i går kveld, bestemte jeg meg for å snakke med Nille om det i løpet av turen, men før jeg fikk sagt noe, så dro hun meg ut i skogen og spurte meg ut om det ene og det andre. Nille er en skummel menneskekjenner – men jeg så kanskje uvanlig blek ut. Hun mener at det ikke er noen tvil; morgenkvalme og det hele, men jeg hadde så inderlig håpet at det ikke skulle være dét! Jeg torde ikke å fortelle henne at jeg ikke vet hvem det er som er faren, og hun sier at hun skjønner meg, men det tviler jeg på at hun gjør!

Det var så nedslående å snakke med Nille, og å få frem noe jeg hadde fortrengt så lenge, at jeg hoppet over middagen. Jeg orket ikke å sitte der nede og føle alle blikkene trenge inn i meg, dessuten hadde jeg en ekkel, kvalm, klump i halsen og magen. Nille ble med meg opp på rommet og så til at jeg la meg i sengen, ikke så lydløst jeg hadde ønsket, men jeg kom meg da bort. Jeg ble liggende lenge og lytte til alle lydene nedenunder, Griffing hadde visst litt problemer med å lage maten – skjønner det godt; overvåket av Dragen! Felicity og Nille kom opp til meg med mat, og middagen bestod av to kalde pølser, en god del potetmos og en uforsvarlig mengde sennep. Heldigvis fikk jeg litt smørterøl, det var vel kjære Nille som hadde vært på ferde og fått lov til å ta med seg litt opp!

Det hjalp å få i seg litt mat og å få hvilt litt, så da alle jentene kom opp på rommet igjen for å skifte til dansen var jeg så opplagt at jeg kunne følge med. Alle hadde så nydelige penklær, og jeg kunne ikke annet enn å fnise litt av at Nille og Mille hadde identiske kjoler.. Nille så selvfølgelig mye bedre ut i sin enn det Mille gjorde, og det passet jeg på å påpeke – ansiktsutrykket til Mille burde havnet på førstesiden av Heks og Hør! Det var prisverdig. Fortuna hadde en fantastisk fin, sort kjole, men jeg ville ikke si det til henne, ettersom hun bare går rundt med Eir og Valerie. Hun liker meg åpenbart fremdeles ikke, og det er helt greit for min del! Nuggen gjorde et stort nummer ut av at hun ikke skjønte kjolen sin, og gode Aurora var på pletten med en gang for å hjelpe henne. Aurora er et godt menneske, tvers igjennom snill og behjelpelig med alt, og ikke skjønner jeg hvordan hun orker å surre rundt Nuggen til enhver tid. Maken til nervøsitet rundt trapper og hysteriske anfall når det gjelder Edwards’ ”en meter – regel” har jeg aldri vært borte i!

En morsom ting; det er faktisk to gomper på hytta! De var her i dag tidlig da Eva, Nille og jeg braste inn i hytta, og det morsomste er at de selvfølgelig ikke aner noe som helst om hvem vi er, og hva vi gjør der ute på hytta. De introduserte seg selv som ”Kamerat Preben” og ”Kamerat Johnny”, og hadde ett rødt bånd festet rundt den ene armen. Da Nille spurte hvorfor de hadde brutt seg inn i professor Wennevolds hytte, så sa de at de var på flukt fra den britiske regjeringen, og at det var fordi de var.. Komuniss.. Kommunister. Vi pratet lenge med de om hva det var for noe, og jeg tror jeg har skjønt det – det er nesten synonymt med det å være en gomp, bare at de forklarer det på en uhyre innviklet måte! Alle putter sine penger i en gryte, også får alle like mye hver av de pengene igjen. Akkurat det er kanskje ikke så veldig typisk gomp, men de sa at alle mennesker er litt kommunist helt innerst i hjertet, så da må det jo stemme? Dessverre var Smygardingene så potte tette i hodet at de måtte ha det litt gøy med de stakkars gompene, så da de prøvde å avvæpne de med ’exitarmus’, skjedde det ikke noe annet enn at de ble slengt bakover. Jeg syntes forferdelig synd på de, men heldigvis tok Dragen ’forglemmiarum’ på dem, så de husker ikke noe.

Gompene prøvde å være med i noen av timene vi hadde, men det fikk de ikke lov til, så da hang de opp en av de røde gardinene fra jentenes sovesal i flaggstangen i stedet. Hvorfor de gjorde det, vet jeg ikke, men kanskje det er en del av de merkelige tingene gomper må gjøre hver dag? De fortalte oss senere at de vurderte å henge opp kappen til Augustin i flaggstangen, og det håper jeg virkelig at de bestemmer seg for å gjøre – det fortjener han! Kanskje de henger opp hele han, det hadde virkelig vært et syn, som den oppblåste og ufyselige personen han er.

Professor Snilehorn lærte oss hvordan man kan lage tankeskjerpingseliksiren, og professor Wennevold har hatt en liten, meget enkel spørsmålsrunde på Pimpinella Saxifraga, før vi løp ut for å lete etter planten. Dragen hadde en grusom time med oss, der hun tvang oss til å kategorisere 3 sider med forskjellige vesener, og attpåtil påstår hun at gomper kan bli klassifisert som dyr. Stakkars Nille ble rasende og havnet i arrest, jeg vet ikke helt om Eva skjønte hva som skjedde, men det opprørte meg også veldig. Jeg torde ikke å protestere, tanken på å sitte i samme rom som Constanse i ett kvarter er ulidelig, så jeg er glad hun ikke spurte meg om min mening i den saken..

Da jeg i dag så Peter igjen for første gang siden sommeren, visste jeg at valgene jeg hadde tatt i løpet av ferien stemte. Blodet bruste i kroppen på meg, en følelse jeg ikke har kjent på lenge! Selvfølgelig var det vanskelig å skjule begeistringen min, og jeg sendte han mange stjålne blikk ettersom dagen forløp seg. Høydepunktet tror jeg var da professor Wennevold lærte oss en norsk folkedans – å få danse med Peter under tilsynelatende normale omstendigheter var aldeles vidunderlig! Men, som alltid, så er det en ekkel følelse som kommer snikende; sviket mitt mot David. Jeg hadde grublet på det i lang tid nå, hvordan jeg på best mulig måte kunne gjøre det slutt med han, og nå vet jeg at det var det eneste riktige jeg kunne gjøre. Dessverre kom min ufyselige kusine meg i forkjøpet, og hun begynte å spre rykter om Peter, David og meg.

David kom bort til meg under dansen og sa at han ville prate, og da han tok meg inn på kjøkkenet innledet han samtalen med å spørre om alt var bra mellom oss. I utgangspunktet ingen god start, og jeg kan sverge til deg at jeg da forbannet Leonora av hele mitt hjerte. David fortalte at hun hadde observert Peter og meg komme ut av et rom i 8. etasje på Galtvort, og idét han sa det var det som om blodet i årene mine frøs til is. Hvordan visste hun det? Så hun oss virkelig? Jeg prøvde å bortforklare det så godt jeg kunne, men det var så uendelig vanskelig å ikke såre David. Ansiktsutrykket hans er brent inne, og der vil det nok sitte lenge, er jeg redd. Han fortalte at jeg var den eneste han noengang hadde hatt et så seriøst forhold til, at han elsket meg, og han gråt! Jeg elsker Peter så høyt, men det å såre et annet menneske på den måten taler meg midt i mot, og det var ingen lett ting å gjøre, ikke et lett valg å ta. Jeg forlot David etter å ha sagt at jeg skjønner det hvis han trenger tid for seg selv, men at jeg håpet vi etterhvert kunne fortsette å være venner. Jeg vil jo ikke miste David, han har betydd og betyr fortsatt mye for meg, som en god venn.

Etter å ha snakket med David følte jeg meg dårlig igjen, og tenkte at det sikkert hadde noe med alt som hadde skjedd å gjøre, så jeg bestemte meg for å ta en tidlig kveld. Jeg tviler forsåvidt noe på at jeg kommer til å klare å sovne – det er for mange tanker som svirrer rundt i hodet mitt for øyeblikket.. Jeg gleder meg til i morgen, hvor jeg og Peter endelig kan vise vår kjærlighet til hverandre offentlig, men samtidig blir det vanskelig å se David i øynene igjen, og når det gjelder faktum at jeg bærer på et nytt liv.. Tankene mine orker ikke å gå så langt i kveld. Hva jeg gjør med det, og hvem jeg kan fortelle det til, får jeg finne ut senere.