Laurië Lantar Lassi Súrinen

Dunhov er dystert og grått...

av Éowyn

Dunhov er dystert og grått, selv i godt vær. Denne morgenen ligger Mordors svarte ånde som en knugende klo over land og fjell, og klørne i hjerteroten får ingen lindring av morgengryet. Eorlingas er endelig våknet. Min kjære morbror, min herre Kongen, som så lenge har sittet som en lallende gamling under Meduselds gulltak, har endelig kastet av seg åket. Rohans hærmønstring er i gang, og sølvtrompetene forsøker tappert å sprenge noe av den trykkende stemningen til side. Så glad og stolt jeg burde ha vært. Men, å, så tungt mitt hjerte har sunket i brystet.

Veien ned fra Dunhov er lang, smal og har mange svinger. Elfhelm leder vår eored. Jeg skulle vel heller ha sagt "den eoreden jeg rider med". Han kjente meg igjen med en gang, det var bare et glimt i øyekroken, og så flyttet han blikket en annen vei. Jeg tok en dernhelm fra våpenkammeret som har tilhørt min bestefar. Han brukte den i turneringer. Jeg håper den skjuler meg lenge nok. Hvor lenge er lenge nok?

Vi kommer snart til Edoras. Det venter menn der som ikke rakk mønstringen, og som skal slutte seg til oss. Jeg kan ikke utholde å vente. Jeg vil av sted, jeg kan ikke være uvirksom. De ville holde meg fast ved å gi meg et viktig verv. Som en husfrue skulle jeg stå der uvirksom og passe på reivunger og gamle kaller. Jeg har ikke blod til slikt.

Windfola løfter ryggen og danser, han er yr og vil frem. Men han er så merkelig lydhør, som om han kjenner at jeg ikke har tålmod med ulydighet, eller som om stundens alvor har gått opp for hans bramfrie sjel. Sverd og beslag klinger som uhellsklokker. Tusener av hover tordner nesten følbart over slettelandet. Windfola bøyer nakken og ringler med bittet. Jeg er så underlig tom i kroppen. Burde jeg ikke være redd? Burde jeg ikke føle spenning, forventning, eller i det minste stolthet over mitt folk som farer frem over slettene på denne måten?

Hva er det vel som kan vente? Døden? Jeg er ikke redd for den. Døden blir som en velkommen lise etter denne dagen. Men hva kan vel jeg utrette på en slagmark? Vel er jeg trent, så langt en skjoldmøy og kongens niese kan tillate seg å trene. Men et virkelig slag er noe annet enn lek. Det er å hoppe over hauger med lik, hester som spreller i sine egne innvoller, skrikende, sårede menn og brølende horder med ville orker. Det er å kjempe seg ut av et favntak av fotsoldater, og håpe at ingen stikker et sverd i hestens buk før en får slått seg fri. Vi jeg klare å kjempe med ære? Er sverdarmen rusten eller sterk? Vil jeg til slutt kunne gå i døden med rettet rygg?

Nå er vi kommet til Edoras, og den siste delen av mønstringen er over. Den lille halvingen var sår i øynene over ordren om å bli her. Som om jeg ikke forstår ham. Jeg bød ham følge med meg, som min lille oppakning. Han kjente meg ikke, og spurte hva jeg het. "Dernhelm", fór det i meg. Jeg smiler nesten av tanken på at han ikke vet hva det navnet betyr, og takker ham for at han får meg til å tenke en lys tanke. Han er modig, den lille mannen, men Stybba kan ikke holde følge med oss, og en hest kan han ikke ri.

Der roper Éomer, min bror, og hele kolonnen setter seg i bevegelse som et endeløst, bevrende slangemonster. Vi er ikke lenger individer, men som celler i et digert dyr. Hestene kjenner det også. De jager hverandre opp, blodet koker, og dampen står som skyer ut av neseborene. Underlig så lydhøre de er. Underlig så stilt alt er midt inne i den endeløse tordenen av tusener av høver. Så forunderlig det søkker i brystet og så kaldt vinden river i øynene.

Jeg rir døden i møte. Jeg er ikke redd.

av Éowyn